Témpora mutántur, nos et mutámur in illis.

 

 

 

forholdet vårt startet så brått og brutalt.

jeg la mitt hjerte og min sjel i hendene dine, med liten tro og et stort håp om at du ville behandle de varsomt. det kjentes så deilig befriende å endelig kunne gi de til noen andre, for et hjerte og en sjel kan veie veldig tungt.

ingenting tilsa at du sviktet, og det var ingen tegn til at du ikke skulle være som du ga uttrykk for – allikevel fantes det ingen tvil. det er rart hvor troverdig en følelse kan være… – i sær om den står alene, totalt atskilt fra de andre.

jeg stolte ikke på deg, og jeg hadde aldri stolt på meg, og der vi trodde at ønsket var nok, tok forholdet vårt slutt.

*

 

det gikk ikke lang tid før det ble oss igjen. ikke for at det var en vane, ikke for oppmerksomheten. det var  ekte kjærlighet som brakte oss tilbake. nå visste vi hvilke endringer som måtte gjøres, trodde vi, og denne gangen skulle vi gi alt uten at det måtte gå på bekostning av noe.

med tilhørighet i ulike verdener -jeg i flere små og du i én stor, forsøkte vi å skape  v å r   e g e n.  kjærligheten i mellom oss vokste, og troen ble sterkere. vi lagde planer for fremtiden og befant oss alltid tre mil lengre enn vår tilstedeværelse. lite visste vi om nuet.

*

 

med en ukontrollert oppmerksomhet og en tilbakevendende, velkjent følelse, var det ikke mulig for noen av oss å tilrettelegge for en stabil grobunn. vi innså at ingen roser vokser seg vakre på ønsker, og at uten oppmerksomhet og kunnskap kommer kjærligheten til kort. etterhvert svant også troen hen, og vi innså at selv om ingenting var det samme, stod alt likevel uendret.

ingen blomster vokser til ved at gartneren har planer om å dyrke de, og blomstene holder ikke lenge dersom gartneren har et enda så høyt ønske om det. en vakker hage krever tålmodighet, pågangsmot og  handling. det samme gjaldt for vårt forhold. igjen gikk vi til hvert vårt.

*

 

selv om du sluttet å være nær meg var du alltid i nærheten. jeg kunne kjenne pusten din i nakken, men du var utilgjengelig. du kalte på meg og nektet meg å gå videre, men om jeg nærmet meg lo du hånlig.

fremdeles (u)tilgjengelig.

skammen omga meg som en tykk tåke over det mørkeste tjernet. jeg visste ikke begynnelsen, og jeg var ikke i stand til å se for meg avslutningen. det var så tydelig at jeg ikke passet i din verden, allikevel klarte jeg ikke slippe håpet om at vi bare hadde pløyet feil mark.

for ville du ha pustet meg i nakken, om du ikke ønsket å ha meg nær?  ville jeg ha tillatt det om alt var fortapt?

 *

 

kanskje er det en kjærlighet som ikke trenger tro. kanskje det er en tro som aldri vil kunne rikkes. kanskje håpet er det som overvinner de begge.

jeg kjenner til begynnelsen, og en avslutning trenger ikke å tilkjennegi seg. kan hende jeg aldri vil finne riktig vei, men hva om jeg allerede er fremme?

*

tider skal komme, og vi henruller…

for kanskje finnes det et rom for meg i deg likevel.